Overraskelse

Ja, så har jeg gjort det igjen. Satt meg selv i den situasjonen at mine kreative grublerier flommer over. Jeg har nemlig meldt meg på en hemmelig venn runde på forumet jeg tilhører. Og det er så koselig, men også en anelse stressende når familien bytter på hvem som er syk. Under den kreative prosessen var jeg litt “heldig”. Minstemann har slapt vært knytta på ryggen og sovet, mens stoff har blitt målt, klipt og sydd. Akkurat som han er nå. Utslitt og syk snorker han fornøyd bakpå ryggen mens kokomama kan blogge litt.

Jeg laget litt forskjellig denne gang, men på symaskina ble det to kreasjoner. En pute og en strikkeveske. For de som kjenner meg så avslører de meg kjapt på at den strikkeveska ganske så sikkert ikke er strikka, for det har jeg ikke tempo eller tålmodighet til å gjennomføre, men det er en veske til å ha strikkerier i.

Her mangler den knappene, da målersken kun tok “høyde for” lengden på knappene ikke dybden da hun laget knappehullene..*kremt*…så da måtte vi skaffe andre knapper…men det var easy peasy…og de nye knappene passer dessuten mye bedre enn de som var så voooldsomt dyyype. Hvem vil vel ha sånne dype knapper uansett?!

 

Sånn ser den ut på baksida. Jeg gjorde det sånn at hanken ble tredd igjennom et knappehull bak i lomma..Med disse hempene kan du feste veska til armlenet, belte (om du går rundt og strikker), setet foran i bilen etc

 

I baklomma ligger det skjult et hull. Her kommer garnet ut. Jeg gjemte hullet nede i lomma for da kan man ta med seg veska som en veske uten at alle tenker – der går den crazy strikkedama igjen…for det kan det jo tenkes enkelte gjør…Da er det i såfall bare å stappe strikketøyet ned i baklomma på veska og slå sammen hankene til en hel.

..OG da ser den sånn ut…som en helt vanlig veske…som helt vanlige folk går med..

Andre detaljer er glatt stoff inne i veska så ikke garnet henger seg opp eller tøver. Sånt kan visst skje ifølge de som forstår seg på det. Også slang jeg på en ekstra lomme foran der man kan oppbevare rundpinner, maskemarkører, en liten saks etc..

Sånn ble den tilslutt med de søteste små blomsterknappene og litt garn stikkende opp fra det hemmelige garnhullet. Jeg var riktig så fornøyd med meg selv…da gikk det meg hus forbi (bokstavelig talt) at gubben var litt misfornøyd med at det ikke var blitt satt på en vask da han kom hjem…ops..

…og jeg var jo så godt i gang at det ble et putetrekk også.

Strikkedama som skal få gaven har nemlig 4 barn og da ble det 6 kronblader på blomsten – ett for hvert familiemedlem.

Samme stoffene ble brukt. Lin i lys plomme og et annet kunststoff jeg ramla over som jeg syns passa glimrende.

Så da gjenstår å se om mottakeren syns det ble like glimrende som meg;)

Turnejente

 

Rampejenta begynte på turn tidligere i høst..

..og det er høyt…

..og lavt både emosjonellt og fysisk.

Balansegangen er nemlig hårfin..

…men med litt hjelp av sterke armer..

…og en støttende hånd en gang i blant…

..så er det jo egentlig ganske gøy!

Takkekort

Ja, så var tiden for takkekort, og vel så det, kommet:) Minstenmann er 3 mnd og ikke så dreven på blitzarbeidet, så det ble mange pussige bilder. Men er man en smukkas, så er man en smukkas.

Noen touch-ups i løpet av knipsinga ble det - for denne gutten sikler nesten like bra som han gliser. Og siden kokomama var litt rusten med den store speilrefleksen og alle knottene som skulle trykkes og valgene som skulle taes, ble motivet så slitent at vi måtte avslutte i ryggliggende.

….men var da fornøyd med det også!

Å vente..

Man kan vente på så mye, Jeg har venta på strømledning til datamaskina så jeg kan blogge igjen. Eller først så venta jeg lenge mned å bestille den*kremt*. Så venta jeg lenge på å få den. La oss kalle det trening – trening av tålmodighet. Og det har jeg trengt mye av de siste dagene, for jeg går og venter på min nye kjøkkenmaskin. Kenwood Titanium Chef KM010 *vet ikke om hun skal sukke henført eller hoppe av begeistring*

Jeg gleder meg så intenst til denne kommer. Oppskriftene står i kø for å prøves ut. Kokopapa har tinga på sine elskede brownies, men jeg tror faktisk det første jeg skal kose meg med er hjemmelaga fiskekaker. Så var det bare å finne ut hvilken oppskrift man skal leke seg med og modifisere da,

……ja, også har vi venta på en ting til siden sist blogginnlegg…

Denne karen her meldte sin ankomst i mai:)

På bøljane blå!

Enkelte sanger skal synges av full hals – og dette er helt klart en av dem. Mossan “akkopagnerer”, mens Rampejenta viser hva hun er god for i bølgesprut og motordur. Selv om full-hals-kategorien kanskje er en anelse stor her i heimen, så har vi også noen sanger som skal hviskes så lavt at man må sitte helt sammenkrøpet under dyna og knise innimellom;)

Familieklynge, nok en gang..

Rampejenta begynner å bli stor og tar ansvaret med å ha hund svært alvorlig. Hun forteller de i barnehagen at nå skal vi hjem til “Mia’n vålles” (mia’n vårres). Ekte trønder akkurat den frasen enn så lenge;) Når vi kommer hjem er det den kose-seansen mellom søstrene. De har helt klart sine rutiner. En ny rutine er kveldskosen. Pelsen spurter opp trappene når Rampejenta kommer utav badet og skal legge seg, og en rutine som før bestod av at vi sa natta til mamma/pappa, består nå også av en durabelig armlås kos med hode begravd i pels, mens det logres ivrig av pelsedyret. Pelsen har alltid vært veldig tydelig på hva hun liker og hva hun ikke liker…og nattakos liker hun helt klart..

Larve – lavre - lalauæææh

Vi fikk besøk idag av en liten (eller ikke så liten i mine øyne) grønn larve. “Litt kummelt, mamma?”. “Mmm, litt skummelt, men ikke farlig”, sa mamma noe skvettent.

 

Men så kom kokopapa ut og tok den på fingeren. Da hørte vi litt spakt og usikkert: “Å Rampejenta fingeren”. Hehe, det ble ett forsøk før: “Pappa fingeren.” Jepp, der er vi enige Rampejenta og jeg – larver gjør seg best på andres fingre.

  Men vi girlsa visste da råd.:)

En pinne. En pinne var forskjellen mellom skummelt og spennende.

…men med alle dyr som kravler rundt…man vet jo ikke toppfarten på disse små beista, så det er nok lurt å holde blikket festet og rømningsveiene klare…

Akvariet i Drøbak

Vi har hatt noen fine sommerdager her til lands også, og en av dem dro kokofamilien på utflukt til Drøbak Akvarium. Etter å først ha innsett at man må stå opp tidlig for å få parkeringsplass på sommeren i Drøbak…*kremt*…A-mennesker er det nemlig ingen i kokofamilien som er – ikke engang Rampejenta…så inntok vi Drøbak sentrum sultne og slitne…til kokopapas store fornøyelse*knis*

Heldigvis fant vi Peppes, og der fikk vi  tegnesaker mens vi ventet på pizza. Ikke godt å si hvem som konsentrerte seg mest om oppgaven;)

I akvariet er det masse å se på..Rampejenta klistra snuten til ruta og kikka på “fiksene…fiskene…der!”.

Stor fisk

Rar fisk

OG vet dere hva?! Det var et berøringsbasseng der. Her kunne vi klappe sjøstjerner og fisker og kråkeboller…

Kjempefin rosa sjøstjerne og en liten fisk.

Ei ivrig hand sikter seg inn på en sjøstjerne som ser ut som den har vært ute en vinterdag før..

Whæææ..jeg tok neeeesten på den…

  Pappa peker..se der..

Masse å se på…

..ikke bare fisk…vi fant nemlig også en gutt..Rampejenta er jovial så det holder: “tittei, gutten!” og holder seg karslig og verdensvant fast i bassenget..senere fant vi noen mindre unger som hun kunne stryke litt på kinnet…for sånn er det nemlig når man begynner å bli stor jente..man må huske hvor man kom fra;)

Jada, i Drøbak Akvarium er det noe for alle og enhver:)

Knall og fall..

Jepp, så ble vi oppringt fra barnehagen igjen, og nok en gang gikk turen til legevakt. Denne gangen var det øret som fikk gjennomgå. Øret sto i vinkel etter et fall der den håpefulle landet oppå en lekekloss.  Heldigvis slapp vi uten sting denne gang, det var “bare” hevelse og indre blødninger. OG det er 99,9% sjanse for at øret går tilbake til sin vanlige stilling (*kremt* måtte jo spørre når barnet ditt ser ut som Titten Tei på ene sida;)). Etter legevaktbesøk var formen god så vi dro på Mcdonalds og delte en mcflurry (stas for liten og for stor). Og vettu hva - “leika, mamma”. Sannelig! Det var det et utrolig fint lekerom der.

Vinkeløret kan observeres her bakfra på høyreside.

Klosser som er store og myke og trygge for små jenter med øret i vinkel.

Måtte holde oss fast i kaninen for det var en annen større jente der som ikke var særlig hyggelig en periode. Hva er det med ufordragelige barn og foreldre som ser andre veien? Jeg gjør som jeg alltid gjør – involverer meg. Først forsøkte jeg meg på den rolige “du kan ikke ta ifra Rampejenta alt  hun leker med..”…det funka ikke og adferden eskalerte…så reiser meg opp i min fulle høyde går bort til barnet igjen og brummer: “Jeg er mamma’n til Rampejenta og jeg godtar IKKE at du oppfører deg sånn mot henne”…det funka;) I løpet av disse minuttene sitter det ufordragelige barnets mor like ved og kikker den andre veien…Hvorfor ikke involvere deg når ditt barn greier å påføre 3 andre barn smerter og ubehag? Kanskje hun trenger veiledning? En av de andre barnas mor takka meg etterpå..da slapp jeg ihvertfall å føle at jeg hadde overreagert:)

Jaja, vi ble heldigvis ikke påført flere skader enn de vi kom med. Så her kikkes det i en retning, mens øret er i en annen retning, så får vi satse på at det blir mer samkjøring etterhvert;)